Where the flowers never blossom

Jeg har lagt merke til at jeg aldri har skrevet om Bosnia. Så jeg syns det er på tide med en blogg om hjemlandet mitt. Noe som er en veldig stor del av livet mitt.

Bosnia var en gang en del av tidligere Yugoslavia som da bestod av Serbia, Kroatia, Bosnia, Slovenia og Makedonia. (Nå også Kosovo og Montenegro)

Yugoslavia var da et kommunistisk land ledet av Tito.

Det er nå nesten 17 år siden krigen utbrøt, og 13 år siden krigen sluttet. 14 år siden jeg kom til Norge. Og enda kan man se sterke preg av krigen. Ikke bare i naturen og hva krigen har gjort med den, men også mellom hvert enkelt menneske i Balkan. Før var det ikke noe som het Serber, Bosnier, Korater. Muslim, katolsk eller ortodoks. Alt var i et.

Krigen pågår fortsatt. Kald krig, en krig mellom tre nasjoner som en gang var et. Alle de tre nasjonene mener at det er de som har rett når det gjelder krigen og beskylder hverandre om alt som skjedde.

Jeg ble født desember 1991, fire måneder etter dette flyktet vi til Kroatia. Pappa ble igjen for å kjempe for sitt land. Mamma og pappa kjente noen i Kroatia og det var der vi var i nesten to år før vi kom til Norge. Vi kom oss til Kroatia med bil på de verste veiene som fantes. Vi kunne ikke bruke de vanlge veiene. Pappa ble igjen med mange andre i Jajce, altså min hjemby.

Vi var i Kroatia til også de vendte seg mot Bosnia og kriget der. Pappa kom til oss fordi byen vår ''tapte'' og ble invadert av Kroatiske soldater.

Jeg husker ikke noe som helst av dette her, men har blitt mange ganger fortalt om den gangen pappa kom tilbake til oss i Kroatia. Mamma og pappas kjennetegn var at pappa alltid plystret på henne utenfor vinduet når de var unge og det samme gjorde han nå når han kom. Ina hylte ''tata'' (som er pappa ¨på bosnisk) og veltet han på bakken så hardt hun klemte ham. Jeg kjente nesten ikke pappa igjen og ville nesten ikke bli holdt av ham. (so I've been told)

Etter at vi ikke var trygge i Kroatia heller ble det til at vi flyktet til Norge. Vi kom til Oslo og ble da mottatt på et mottak. Det endte med at vi kom til Lyngdal og der har vi vært siden da.

I 1995 var krigen over, og pappa reiste tilbake til Bosnia. Byen vår var fortsatt okkupert av soldater og han kunne ikke gå inn og ut av byen som han selv ville. Han fikk bare lov til å være der i et par timer også måtte han gå. Der hvor han hadde oppvokst fikk han nå ikke lov til å komme til når han ville.

Før krigen bodde vi i en leilighet mens vi bygget et hus på et område som ble kaldt Stari Grad som betyr gammel by. Denne delen av byen er den gamleste delen av Jajce og det var her pappa vokste opp. Huset som vi bygget var blitt bombet og mye av det var ødelagt.

Her er et par bilder som pappa tok. De er uklare, beklager det..

Bilder fra andre steder i Bosnia.

Dette er Sarajevo og denne bygningen er et minne fra krigen.

De fleste kjenner Bosnia kanskje etter Mostar, som er en veldig kjent og utrolig fin by. Stari most, som betyr gammel bro er veldig kjent. Og byen Mostar er også veldig gammel. Broen ble da bombet og ødelagt, men har nå blitt bygd igjen av de samme bitene som før som lå i vannet.

Nå er det nok med triste historier. Det er ikke bare trist med dette landet,

men også noe av det beste jeg vet om.

Det går ikke en eneste dag jeg ikke tenker om Bosnia, og de vennene jeg har der nede. Ikke en enste dag. Jeg klarer ikke å beskrive den følelsen av å kjøre inn i byen min og se den kjente fossen og den gamle byen. Første gang jeg kom tilbake til Bosnia var i 1998, og hver eneste sommer etter det året er jeg der nede og jeg hadde ikke klart meg uten de sommrene.

Vi har bygget opp huset vårt igjen, og byen holder på å bli slik som den en gang var. Men den er fortsatt ''skilt''. Man vet hvor de kroatiske kaffene er og hvor de bosniske uteplassene er. Vi ungdommer er mye bedre til å se gjennom hva etternavnet vårt er og hvilke ''sider'' våre foreldrer var på. Men det er fortsatt mye nasjonalisme og det kommer aldri til å gå over.

En tilbringer en av de beste dagene mine i Bosnia. Varme dager og netter, stranda, fester og dansing, beste maten man kan tenke seg. Alt er perfekt og jeg skulle ønske det var sommer for al tid!

Her er noen bilder av nydeligheten Jajce, som jeg er sikker på jeg har fortalt alle dere en gang. :-)

Mitt hus er det helt til høyre i midten. Med to vinduer på taket.

Folk ser meg som norsk. Jeg ser meg selv av og til som norsk. Men jeg er likevel ikke det. Jeg vil alltid være fra Bosnia. Bosnia vil alltid være mitt hjemland. Norge er også en stor del av livet mitt. Jeg hadde ikke vært her og hatt de mulighetene jeg har hvis jeg ikke hadde kommet her. Jeg hadde ikke hatt de utrolige vennene jeg har, jeg hadde aldri begynt på karate å hatt svart belte som 15 år. Jeg tenker ofte på det. Hva hadde skjedd hvis det ikke var krig? Hvor hadde jeg vært nå, hvordan hadde jeg sett ut, hva ville jeg ha gjort?

Der mine besteforeldrer er. Mine søskenbarn, hele familien min. Det er der jeg hører til.

Det er veldig vansklig å forklare hvordan den følelsen er. Det å kunne komme å spise middag med hele familien sin. Det å kunne gå ut med dine søskenbarn og venner som har gått gjennom akkurat det samme som du har, som vet hvordan du egnetlig har det og som vet hva du egentlig har opplevd. Det er en følelse som alltid er der. Hver gang jeg må dra fra Bosnia setter det et preg i hjertet mitt, i meg, i kroppen min.

For de som har lest alt dette her, håper dere vet noe mer om meg, og sjenerelt om hva som har skjedd og skjer på Balkan. :-) Og jeg håper jeg ikke har skremt dere vekk. :P