Spurvens sang

Her kommer enda en stil jeg har skrevet!
Etter stilen mente læreren at jeg var en smule rar. :-)
Men jeg har veldig VELDIG lyst å få tilbakemeldinger fra dere. :-)





Herr Hermansen likte våren. Endelig tittet sola fram, og fuglene begynte å kvitre. De nakne trærne fikk tilbake sine grønne blader, og dyrene til herr Hermansen kunne gå ut i det fri.
Han var en bonde på en stor farm. Han hadde åtte hester, ti kyr, femten sauer og så mange høner at ikke engang han visste hvor mange han hadde. Fru Hermansen hadde gått bort for et år siden, og siden da var herr Hermansen helt alene, og han snakket ikke med noen. Før så hadde han mange kunder og gården var alltid full av mennesker, nå hadde han ingen. Hvis noen kom jagde han de vekk med sitt sinne. Fru Hermansen var hans eneste familie og han hadde ingen andre.
Hver morgen gikk herr Hermansen ut og la mat i fuglehuset som fru Hermansen hadde bygd for lenge siden. Han stod alltid der et par minutter før han gikk inn igjen og satte seg foran peisen med kaffekoppen sin. Det var alltid fyr i peisen, uavhengig av årstid.
En ting herr Hermansen likte best ved våren var at han kunne svi det gamle gresset han hadde så mye av. Han kunne være ute i timevis og brenne. Siden våren var kommet og det grønne gresset begynte å gro, kvittet han seg med det gamle gresset. Han hadde allerede svidd en del av gresset to dager etter våren kom. Herr Hermansen var veldig presis, og han svidde aldri gress før kalenderen viste at våren hadde kommet. Han svidde litt hver dag slik at han kunne gjøre det så lenge det var gress igjen. Før så svidde ikke herr Hermansen gresset bak huset. Fru Hermansen likte ikke det, og var redd at noe annet kunne ta fyr når det var så nærme huset. Men etter at hun dødde gjorde herr Hermansen som han selv ville. Han forlot huset så lite som mulig. De eneste gangene han kjørte til byen var når han trengte ting i huset. Han handlet så fort som mulig, og prøvde å unngå å snakke med noen. Han handlet alltid masse på en gang slik at han ikke trengte å komme før om en måneds tid. Før var det alltid fru Hermansen som handlet.

Det var en morgen herr Hermansen ikke kom ut med mat ut til fuglene, og det var ikke en flamme å se i peisen. Han gikk ikke ut av huset før ettermiddag da han skulle svi gresset. Han gikk inn i bondehuset hvor han hadde utstyret sitt. Herr Hermansen kom ut med to store sekker og en trillebår med gress. Dette hadde han gledet seg lenge til, han hadde ikke svidd på to uker. Han gikk bak huset hvor fru Hermansen hadde laget fuglehuset. Han la fra seg de store sekkene og trillebåren. Herr Hermansen var ikke så ung som han en gang var og måtte ta seg til på ryggen når han rettet seg. Han tømte det gresset som var i trillebåren på bakken og gikk tilbake til bondehuset. Han kom ikke ut på lenge. Fuglene var sultne, de hadde blitt vant med å spise det fru og herr Hermansen gav dem. Nå kom han ut med enda to store sekker. De var mye tyngre enn de to første, for han måtte slepe sekkene etter seg. Da han kom la han sekkene pent på siden av hverandre. Han så på dem en stund, og satte fyr på gresset som hadde vært i trillebåren. Mens det brant tok han ut det som var i en av de tunge sekkene. Han så på det en lang stund. Det er var en mann. Han hadde kjent herr og fru Hermansen og kjøpte alltid egg fra fru Hermansen når hun fortsatt levde. Han var hos dem nesten hver dag, men herr Hermansen kjente ikke mannen like godt som fru Hermansen gjorde. Etter at hun døde kom aldri mannen tilbake. Gresset var nesten svidd vekk før han kastet mannen på bålet. Han så på den andre sekken. Han kastet litt gress over mannen slik at ingen kunne se hva han holdt på med hvis noen kom forbi. Han dro ut enda et lik fra den andre sekken. Det var en dame. Fru Hermansen. Det var akkurat de samme klærne hun hadde på seg siste morgenen hun kom ut og la mat i fuglehuset. Herr Hermansen viste ingen følelser den dagen hun døde, han gjorde bare det hun pleide å gjøre og stengte gården for kunder. Han stirret lenge på fru Hermansen, og så på liket som allerede holdt på å bli brent. Han lente seg over henne og kysset henne på pannen. Han la henne litt vekk fra det andre bålet og la all gresset som han hadde rundt seg oppå. Han stirret lenge på haugen og tente på. Herr Hermansen tok trillebåren og sekkene, men lot sekken som mannen lå i ligge igjen. Han la det andre tilbake igjen i bondehuset, og tok med seg en spade. Han gav fuglene mat og beklagde seg fordi han ikke hadde gitt dem mat tidligere i dag. Han stod ved fuglehuset og så at bålet litt etter litt sluknet. Herr Hermansen måtte ta av seg vesten, det begynte å bli for varmt. Våren var nesten over, og han likte ikke tanken på det. Ved siden av treet der fuglehuset hang begynte herr Hermansen å grave. Han gravde nesten hele kvelden og når han var ferdig var bålet også slukket, det var bare røyk som steg opp i været og lukta var ekkel og klam. Han gikk bort og tok med seg skjelettene av fru Hermansen. Han børstet vekk litt av sotet og la det pent i grava som han hadde gravd, også la han tilbake all jorda. Han gav fuglene enda en håndfull med mat den kvelden, siden han ikke hadde gitt dem mat før på ettermiddagen. Han så ned på den nylagte jorda og ønsket fru Hermansen god natt.
Før han gikk ryddet han alt etter seg og tok med seg mannens skjeletter inn i huset. Han la inn litt ved i peisen sammen med mannens skjeletter. Herr Hermansen lagde seg en kopp kaffe og satte seg i stolen ved peisen. Han lukket øynene og gledet seg til neste vår.